Overview
- Kategori Utstilling / GARBIBAI
- Location / Region Baskerland/ Donostia
- Fra 2013.05.30
- Til 2013.06.27
Description
tstilling om GARBIBAI og dens spesifikke aktiviteter: visuell kommunikasjon, litterær verksted for barn med maskoten «kktua», løpet, skattevisning og kunstverk utviklet under verkstedet arrangert på arteleku noen dager tidligere. Utstillingen inkluderte også den spesielle deltakelsen av Marcus Carús, med hans videokunstverk «the bag», spesielt redigert for denne utstillingen.
GRUPPEUTSTILLING Urumea-skatter
Prosjekt: GARBIBAI 2013
Kuratorer: Alberto Nanclares (Basurama) + Felipe Ridao (antipodes café)
Sted: Punto denda Fomento San Sebastián
Deltakere: Iñigo Aristegui, Patricia Arruti, Marcelo Díaz, Anartz Iturbe, Nerea Otamendi, Ane Zulaika & Marcus Carús
Utgangspunkt
“Vi definerer SØPPEL som alt vi kvitter oss med, fordi vi ikke trenger det lenger, eller fordi vi ikke ønsker det i nærheten lenger. I tillegg definerer vi AVFALL som alt vi ikke ønsker å se igjen og derfor prøver vi å gjemme det bort. Vi ønsker ikke å vite noe om det etter at vi har tatt det ut av huset, som en følge av den pågående politiske prosessen, og også fra før, da det begynte å forstyrre våre sanser, selv om det har et skjulested i hvert hus. I mørke poser går det om bord i blinde lastebiler som vil gjemme det bort på fjerne fyllinger, der vi vet at det vil brytes ned, bli blandet sammen med jorden, bli ødelagt, kanskje prosesseres og forhåpentligvis resirkuleres. ‘Øyne som ikke ser, hjerte som ikke føler’ synger den populære koret.
Vi finner det ganske merkelig å kaste søppel i elver som et alternativ. Nesten nye objekter, som vi tror vil forsvinne når de kommer i kontakt med vannet. Vi gjemmer oss fra dem som barn, som dekker øynene sine og føler at de er usynlige. Uten å bli ødelagt, behandlet eller gjenbrukt, tror vi elven vil ta disse objektene langt bort fra oss, til det terrenget – som på ideenes felt – som når det blir dypt, handler vi som om de ikke tilhører oss, som om vi ikke lenger er en del av vårt land, av vår kontroll.
Likevel kan vi med Stand Up Paddle nesten gå på vannet og blande oss med det – så fjernt og så nært – det akvatiske domenet. Denne gamle surfestilen er en idrett for alle og tilpasses flere vannsituasjoner, noe som gjør det mulig å gjøre GARBIBAI til et møtested. Og utrolig nok, når vi klarer å ta søppelet ut av elven, møter vi de som brakte dem dit, med sine historier om hvem som klarte den umulige utfordringen med å tegne en linje i havet.
‘Du kan ikke tråkke to ganger i den samme elven’, sier Heraklit, og mange filosofer tok denne setningen som et bilde på verdens, historiens og tidens evige bevegelse. Skatter som vi kastet i elver anker den bevegelsen, i det minste til ett tidspunkt, til et øyeblikk der noen ønsket å kvitte seg med noe, gjemme seg for noe. Å ta dette søppelet og gjøre dem om til skatter handler mer enn å konfrontere mennesker med søppelet deres, det blir en måte å møtes og konfrontere våre frykter, som om de har vendt tilbake fra de stedene vi ønsket å gjemme dem. På denne måten avslører vi historier som prøver å gjemme seg, men de dukker opp igjen fulle av mugg.
Å forestille oss hvordan disse objektene havner der, og hvorfor, i hvert tilfelle, tiltrekker oss like mye som mengden av søppel vi vil finne, eller vår uomtvistelige ønske om en ren elv, tom for frykt og full av respekt. Og det er av den grunn at de objektene som er samlet inn fra vannet, er hovedpersonene, i tillegg til hele prosessen som utvikler seg i dette verkstedet og en omreisende utstilling.”
Alberto + Felipe